Benjamin Eitzen

Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem, — elsker, elsker det og tenker på vår far og mor 𝄆 og den saganatt som senker drømmer på vår jord. 𝄇 II Dette landet Harald berget med sin kjemperad, dette landet Håkon verget, medens Øyvind kvad; Olav på det landet malet korset med sitt blod, 𝄆 fra dets høye Sverre talet Roma midt imot. 𝄇 III Bønder sine økser brynte hvor en hær dro frem; Tordenskjold langs kysten lynte, så den lystes hjem. Kvinner selv stod opp og strede som de vare menn; 𝄆 andre kunne bare grede, men det kom igjen! 𝄇 IV Visstnok var vi ikke mange, men vi strakk dog til, da vi prøvdes noen gange, og det stod på spill; ti vi heller landet brente enn det kom til fall; 𝄆 husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald! 𝄇 V Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; men i verste nød blåøyet frihet ble oss født. Det gav faderkraft å bære hungersnød og krig, 𝄆 det gav døden selv sin ære — og det gav forlik. 𝄇 VI Fienden sitt våpen kastet, opp visiret fór, vi med undren mot ham hastet, ti han var vår bror. Drevne frem på stand av skammen, gikk vi søderpå; 𝄆 nå står vi tre brødre sammen, og skal sådan stå! 𝄇 VII Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud! Landet ville han beskytte, skjønt det mørkt så ut. Alt, hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, 𝄆 har den Herre stille lempet, så vi vant vår rett. 𝄇 VIII Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet, med de tusen hjem. Og som fedres kamp har hevet det av nød til seir, 𝄆 også vi, når det blir krevet, for dets fred slår leir. 𝄇